Stillheten gjennom musikk: I samtale med Bent Sørensen

«Det minner meg om noe jeg aldri har hørt før», utbrøt den norske komponisten Arne Nordheim etter å ha hørt Bent Sørensens musikk for første gang.

Som en av dagens mest toneangivende komponister, er Sørensen en komponist med en helt egen stemme og et tonespråk som er fullt av paradokser. Forankret i tradisjon, fordi hans musikk tar oss med til fortid og fjerne steder, men også moderne, fordi den klinger med utradisjonelle lyder og ukonvensjonelle sammenstillinger. Hvordan ser komponisten relasjonen mellom fortid, nåtid og fremtid i sin musikk?

– Jeg tenker nåtid, nå hele tiden, og det er som når man lytter til musikk, hvor jeg bare hører et ’nå’; det er på samme måte når jeg komponerer. Vi lever med en fortid, og vi kan drømme om en fremtid, slik at de tidene alltid vil være til stede. Jeg tror ikke på musikk som ikke har fortid. Når vi lytter, er det fortidens lytting vi henger musikken på, den vi lytter til her og nå.

Under kommende konsert på Ultimafestivalen, vil Sørensens to konserter for henholdsvis klaver og trompet bli fremført av Leif Ove Andsnes og Tine Thing Helseth som solister. Klaverkonserten 'La Mattina' er noe komponisten ser for seg som ‘den dypeste og mørkeste han noen gang har skrevet’, og den er et av flere verk han har skrevet til Andsnes. Så hvordan oppstår hans musikk, og hvor henter han inspirasjon fra til sine solokonserter?

– Inspirasjon kommer alltid innenfra og møter noe utenfra. Det er inspirasjonens magi. Noe man møter, frembringer noe som allerede ligger i kim inni en. Når det gjelder konsertene mine, er det klart at jeg tenker mye på solisten jeg skriver for. Det er vanskelig å skrive en konsert for et instrument uten å vite hvilken musiker som skal spille den. Begynnelsen av klaverkonserten, La Mattina, ble til en tidlig morgen i Wien, hvor Leif Ove og jeg forlot den nå nedlagte Broadway Bar, hvor Leif Ove hadde spilt et Busoni/Bach-arrangement. Det minnet traff noe i meg da jeg begynte å komponere konserten. Når det gjelder trompetkonserten, hadde jeg møtt Tine bare en gang før jeg begynte å komponere for henne, derimot lyttet jeg til hennes tone, og det ble tilnærmingen min.

Sørensens imponerende verkliste rommer også mindre ensembleverk, store orkesterverk, a cappella korverk og operaer som 'Under himlen' (2003). Hvordan reflekterer hans kunstneriske uttrykk verden vi lever i?

– Dette er vanskelig for meg å svare på –og jeg er glad jeg ikke kan svare på det, fordi det må være noe uforklarlig. Jeg er sikker på at musikken jeg skriver ikke kunne skrives på noe annet tidspunkt enn akkurat nå – eller da den ble komponert for noen år siden. Jeg er også sikker på at min musikk og mitt liv er tett forbundet – - jeg er nok en selvbiografisk komponist, men historiene, mitt liv i musikk, er ikke i ord, men i toner, og de er derfor mer hemmelige og skjulte for lytteren enn de er hos selvbiografiske forfattere. Livet jeg lever reflekteres i min musikk, og siden jeg er en mann som lever her og nå, er musikken et kunstnerisk uttrykk for den verden jeg ser; verdenen – stor og liten – som jeg lever i.

Selv om musikken alltid vokser i Sørensen, inspirerer også stillheten ham. Som det britiske musikkmagasinet Gramophone kommenterte om hans musikk «Sørensen virker mer og mer nølende til å bryte stillheten som omgir ham og å lage et merke på den hvite veggen – på grunn av sin glede over stillheten.»

– Jeg elsker stillheten – kanskje fordi jeg sjelden møter en ekte stillhet, og jeg tror alltid man bør ha en god grunn til å bryte stillheten med musikk. Når jeg begynner å arbeide, skriver jeg på et helt hvitt lerret – en hvit vegg – stillhetens hvithet, og jeg elsker å høre stillheten gjennom min musikk. Begynnelsen til mitt seneste orkesterverk, 'Evening Land' er så stille som det kan være, og musikken forsvinner inn i stillheten. Det er som å skjule noen hemmelige historier, en hemmelig hvisken i den stille musikken. Kanskje det er selvbiografisk igjen: Det viktige sier jeg høyt, men det aller viktigste hvisker jeg.

På konserten 18. september markerer vi også Sørensens 60-årsdag og hans karriere som en av Nordens aller fremste komponister. I fjor skrev Sørensen seg inn i et svært eksklusivt selskap av noen av verdens dyktigste komponister da han ble tildelt den prestisjefylte musikkprisen, Grawemeyer-prisen. Internasjonalt er det stadig stor etterspørsel etter nye verk, og flere festivaler setter fokus på hans musikk. Er det noen musikksjangre han har lyst til å utfordre?

– Ja. Jeg har nettopp begynt å komponere et stort pasjonsverk – en Matteuspasjon, som forøvrig vil bli urfremført i Oslo om noen år. Det er et verk som ingen i utgangspunktet ba meg om å skrive. Det var et veldig personlig ønske, som så ble overtatt av andre. Det er også noe med ‘installasjon’ som sjanger jeg ikke har nådd langt nok med, og det samme kan sies om opera. Jeg har skrevet den store operaen, Under Himlen, men jeg vil gjerne skrive en opera til. Når jeg sier ’nå‘, handler det også om at i takt med at jeg blir eldre, blir jeg også mer selektiv med hva jeg vil komponere, det jeg vil utfordre. Det er ikke så mange verk igjen som det var for tyve år siden.

Konserten spilles i Universitetets aula, 18. september.